Det er nemlig et relativt nytt – og nesten overraskende trekk – de siste årene, at nye innvandrere bosetter seg over hele landet. Innvandring er ikke lenger et byfenomen, og stadig oftere ser vi formuleringen at innvandring er den nye distriktspolitikken. Til tross for en slik motstrøms innvandring, sliter Nord-Norge som før med sine problemer: Vi mister fremdeles innbyggere i alderen 20-40 år; vi har behov for arbeidskraft, og det globaliserte Nord-Norge trenger global kompetanse. Innvandring fra utlandet er en måte å møte denne utfordringen på.
Distriktsnorge oppleves som godt sted
Muligheten for å flytte til ønskestedet sitt har økt etter hvert som alternativene for å pendle og jobbe stedsuavhengig har blitt flere. Men: Innflyttere har ikke noe innebygd «stay-faktor», og Norge er ikke nødvendigvis førstevalget når folk migrerer av ulike årsaker.
Prosjektet «Det gode liv i nord» har etter 1,5 driftsår gjort en rekke erfaringer sammen med de innvandrerne som er kommet til Midt-Troms både i og før prosjektperioden. Nylig ble den ferske rapporten «Derfor blir vi her», om innvandrere i distriktsnorge, deres historier og deres valg om å bli her, lagt frem under konferansen «Mangfold og sysselsetting» i Bodø. Rapporten er utarbeidet av Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR), og empirien NIBR har lagt til grunn for sitt arbeid, er ikke så vesensforskjellig fra den dokumentasjonsinnsamling prosjektet Det gode liv i nord holder på med: Høsten 2011 intervjuet NIBR 46 innvandrere for å finne ut mer om hva som får dem til å trives og bli boende i distriktet. Rapporten belyser gjensidige relasjoner mellom innvandreren og hans familie på den ene siden, og stedet – med lokalbefolkning, næringsliv, myndigheter og sivilsamfunn på den andre. Hovedfunnet er at innvandrere opplever distriktsnorge som et godt sted. Det er imidlertid flere forutsetninger knyttet til at nyankomne skal kunne trives:
Stedsvelgere
Norge har lang erfaring i migrasjon, men veksten de siste 10-20 årene har vært eksplosiv. Den minste gruppen utgjør flyktningene, majoriteten av innvandring skjer gjennom familiegjenforening og arbeidsinnvandring. Sistnevnte kan deles i to grupper: De som kommer hit, jobber og drar og de som kommer, jobber og blir. Felles for de fleste er at de ikke har valgt stedet de kommer til i første omgang. Før eller siden må de ta en beslutning om de ønsker å bli eller dra et annet sted. De er blitt «stedsvelgere», og lokalsamfunnene må stille seg spørsmålet: Hvordan får vi dem til å bli?
Norgeskvaliteter og stedskvaliteter
Her viser rapporten at vi kan skille mellom «norgeskvaliteter» og «stedskvaliteter». Som landsdekkende kvaliteter finner vi de offentlige tjenestene; skole; helse og de norske velferdsordningene. Stedskvalitetene er nærings- og arbeidslivet; boligmarkedet, natur og landskap, beliggenhet og den nærhet bygdelivet kan gi, og gjerne også den lokale mentaliteten. Men alt er annerledes – og innvandrere har ofte et helt annet forhold til naturen enn det nordmenn er oppdratt til.
Av positive trekk ved små steder, nevnt av innvandrerne, finner vi trygghet, vakker natur, at det er rolig og lite hektisk – og at det er snille mennesker der. Akkurat det siste er et uttrykk mange av informantene, både i rapporten «Derfor blir vi» og i intervjuene som prosjektet Det gode liv har foretatt, bruker for å karakterisere lokalbefolkningen. Av det negative finner vi nettopp at stedet er lite, at det er få møteplasser, et lite arbeidsmarked, folk opplever isolasjon og savn og møter byråkratiske hindringer – samt vær, klima og mørketid som er helt annerledes enn det de er vant med. «Vår» jobb er derfor å forsterke alt som er bra, redusere eller kompensere for det som er negativt.
Les mer:
Innvandring - den nye distriktspolitikken. Foredrag fra Maihaugenkonferansen 2012
Distriktssenteret.no: alt om tilflytting
Jobbe stedsuavhengig? www.stedsuavhenig.no